Titt på denne malerens kunstverk!

Jeg er egentlig ikke noen maleri-entusiast, sier jeg selv, men det er kun fordi jeg ikke liker abstrakte fargeklatter med unaturlig sterke farge-toner, forvrengte “ansikt” og uproposjonerte kropper malt av amatører.. Men når det dukker opp malerier av mennesker, -portretter i jordfarger (den litt antikke stilen), DA blir jeg med en gang interessert.

Så derfor vil jeg gjerne anbefale dere å ta en titt på nettsiden til Terje Adler Mørk. (Første bildet som kommer opp da, er forresten portrett av Linn Kristin, som jeg fortalte om i forrige innlegg ang malerier. Hun har slettet nettsiden jeg annonserte da, men har en annen under arbeid.) Han er sykt flink til å male, og jeg vil så absolutt påstå at du vil finne NOE du liker der, selv for deg som “ikke liker malerier”.

TA en titt!

Redd en hund eller ett barn!!

Takket være en luguber propaganda-mail om at MSN skal stenges(haha, noe så TEIT!!), snublet jeg over ett innlegg på msn.no der det ble informert oss om hvordan vi kan redde hunder fra å dø i bilen, nå i sommervarmen.

Jeg syns dette er så viktig å fortelle “mine lesere” om også, spesielt fordi det faktisk er mange som lar BARNA SINE sitte i bilen mens de “bare skal” gjøre noen ærend. Gla i dyr og barn som jeg er, må jeg jo fortelle det jeg leste videre..

Så her er hva du gjør om du oppdager ett forsvarsløst barn, eller en nydelig hund i en overopphetet bil:

Send en sms til 2282 der du skriver REGNR (mellomrom) AJ XXXXX (bilens reg.nr.), og SEND. Da mottar du en sms fra Brønnøysundregisteret med navnet til bilens eier, adresse, og hva slags type bil den stakkars, uskyldige, hjelpesløse lille kroppen sitter i. Skriv så en ny sms “TLF (mellomrom) Ola Normann (personens navn, og stedet han bor på), og send til f eks 1985, eller du kan ringe 1881 og be om nr til personen. Da mottar du den uansvarlige bil-eierens mobil-nr, (med mindre nr ikke er registrert), og kan nå ringe han/henne og be han komme til bilen umiddelbart og redde sitt kjære barn/sin trofaste følgesvenn, -OR ELSE!! (du kan jo true med å knuse bilruta eller noe sånt, -det ville jeg gjort! (Du kan også være høflig da såklart, og bare nevne hva saken gjelder, men det tror jeg neppe jeg ville klart..)

Forrige sommer døde to flotte valper, av rasen Boxer, hvis jeg ikke tar helt feil, i en overopphetet bil utenfor Ikea i Oslo, bare fordi noen uansvarlige, egoistiske mennesker “bare skulle” handle noe. Ikke la det dø flere uskyldige små!! GRIP INN!! Det har ikke noe å si om noen av vinduene står på gløtt, -bilen blir uansett vanvittig varm!

Selv tar jeg med meg ungene ut av bilen hele tiden, UANSETT om jeg “bare skal” være inne i butikke og hente noe. Det kan ta bare 2 minutter, og ungene ville klart seg utmerket i bilen de to minuttene, MEN husk at det kan skje uforusette ting som kan forhindre deg i å komme ut i bilen så raskt som du hadde planlagt, du kan bli stående å snakke med noen, kanskje du begynner å ta med deg flere ting enn du egentlig hadde planlagt.. Kanskje du plutselig havner i ett gisseldrama og ikke kommer deg ut, eller det er laaaaang kø. Ønsker du da å stå der og bekymre deg for barna dine? Eller velger du å overleve med små masete og rampete barn på handletur isteden? Jeg velger det siste!

Om vinteren derimot, er jeg litt rundere i kanten..

Såh, kom dere ut og nyt soooola!! Dette er ikke en tid å sitte inne på!

Så da det er sagt, føler jeg meg mye bedre..

Fikk ut finger’n!

Ville bare vise dere bildet jeg hang opp på kjøkkenet natt til igår..

Det er en ganske stor ramme egentlig, som tidligere var gullfarget. Jeg malte den svart, med planer om nettopp dette. Jeg har bare vært syyyykt treg til å gjennomføre det, som vanlig.

Vel, endelig fikk jeg finger’n ut, og her er resultatet. Jeg er ikke helt fornøyd med de hvite mellomrommene i midten der, -det kan hende jeg setter inn noe der senere. Men sånn ellers er jeg kjempefornøyd, og sitter og stirrer på bildene lenge og koser meg mens vi spiser mat.

Bildene er en samling av de bildene jeg er mest fornøyd med, av unga. Det som er spesielt med bildene, er at de er ekstra stemningsfulle, fordi de er tatt uten noe som helst kunstig lys. Og når man har kun sollys å ty til, må man ta utrolig mange bilder før man får til det ene perfekte bildet. Så alle disse bildene, samlet over tid, er bilder etter litt ekstra strev, litt flaks, og masse innstillinger. DERFOR er jeg ekstra stolt over de.

Nå må jeg bare få fiksa speilrefleksen min (trenger en rens) slik at jeg kan fortsette der jeg slapp med fotograferiengen..

 

Ellers ville jeg bare vise dere hvordan rommet til unga så ut før, og etter første make-over, til nå sist.

Det så altså slik ut da vi flyttet inn. (uten alt rotet og den ødelagte borden, da såklart). Det var egentlig ikke noe direkte galt med rommet,-det var ett koselig barnerom, men tapeten var vel bare litt vel…. hmmmmm… gammel? Falt ikke i smak.

så jeg gjorde noe litt drastisk, som egentlig ble veldig kult:

Det var kult, sant? Jeg tok to vegger helt hvite, og de to langveggene i lime. Ble skikkelig kult og friskt, og jeg ble alltid i så godt humør da jeg kom inn dit.. Rommet ble ferdig samme dagen som Philippe fylte 2år, og siden jeg uansett skulle ta håndavtrykk av Philippe den dagen, gjorde jeg det likesågodt på borden:

Philippe syntes det var morsomt at han fikk lov til å ha grønn maling på hendene og lage avtrykk. Det var såklart jeg som stemplet hendene hans bortover veggen, hehe… Morsomt for meg også..

Vel, det ble nå slik at vi ble til å rive dette rommet ikke så lenge etterpå, for å lage to soverom istedet.  og

Så man kan da trygt si det har skjedd ting her i huset..

Nå ønsker jeg meg bare en verandaaaaaaa….

Syriner og sutring

Av og til har man dager der det eneste man har lyst til, er å krølle seg sammen i sofaen med noe godt og drikke, og ettellerannet koselig på teve, -enda solen skinner fra skyfri himmel, og fuglene kvitrer ute. Ingenting får en i godt humør på sånne dager, og man blir irritert på seg selv pga den intoleransen man viser ovenfor omgivelsene og menneskene rundt seg.

Jeg har en sånn dag akkurat nå. Jeg aner ikke hva som gjør at jeg har det sånn, men mistenker den månedlige gørra for det. For det er sjelden noen annen grunn de gangene jeg føler at alt er bare dritt, at det er fryktelig synd på meg, og at jeg hverken kan, vil eller gidder noenting.

Jeg syns fryktelig synd på meg selv idag. For alt mulig rart.

For eksempel så har jeg en allergisk mann, -noe som fører til at jeg ikke får lov til å ta NOEN blomster utenfra med meg inn. Også jeg som ELSKER syriner!! Helt siden de vakre blomsterklasene begynte å poppe fram, har jeg stått og sett lengselsfullt ut gjennom de skitne vinduene mine og sett på de, mens jeg har gjenskapt lukten oppe i hodet mitt. Lite patetisk, hva?

Jeg bestemte meg nettopp for at nå fikk det bli slutt på denne selvmedlidenheten og gjøre noe med saken, så jeg fant en vase, og gikk ut og plukket noen flotte klaser. Nå pryder de velluktende blomstene ett av våre tre ute-bord, og jeg kan gå bort og snuse på de akkurat nå, om jeg vil.

Jeg syns også fryktelig synd på meg selv fordi jeg ikke har noen veranda. Akkurat nå er det ingenting annet jeg ønsker meg mere, enn en stor veranda med le-vegg ut mot veien, en flott og solid paviljong med gardiner og myggnetting på alle kanter, flotte rotting møbler, og en hagegynge (hammock). Jeg mener virkelig ikke å plage mannen min med det, men likevel klarer jeg ikke å unngå å mase om det flere ganger om dagen. Stakkars, han må jo bli lei.. Men jeg ønsker meg VIRKELIG alt det.. Og det har jeg alltid gjort.

Da jeg var liten skolejente, og skoleåret var iferd med å ende opp i en forventningsfull sommerferie, gikk jeg ofte gjennom en liten og idyllisk jungel-skog opp til besteforeldrene mine, og var der etter skolen. Broren min og jeg gikk alltid rett ut på verandaen deres, der vi satte oss i hagegyngen med leksene våre helt fram til farmor kom ut og serverte pannekaker med sjokolade- eller pistasj-is.

Etter at isen var vel fordøyd, sovnet vi ofte i hagegyngen, og det var så utrolig digg.. Jeg husker ennå lukten av putene (som det såklart luktet farmor og farfar av), lukten av alle blomstene på verandaen, følelsen av å gynge i halvsøvntil man sovnet helt, og sola som varmet.. Sukk.. Er det rart jeg ønsker meg hagegynge?

Da vi flyttet hit, hadde forrige huseier latt det stå igjen en stygg, grønn, hjemmesnekret hagegynge med ødelagt tak og vond benk. Jeg satt i den og gjenopplevde sommerminnene mine fra da jeg var liten, og koste meg riktig så mye med den, -mens David’s eneste ønske var å slenge den på bålet.
Vinteren kom og vinden blåste hele hagegynga ut i bekken vår, som kort tid etter ble fyllt til randen med smeltevann. Hele greia ble bortevekk, og vi fant ikke engang så mye som en bitteliten bit av hagegynga noensteder. David var kjempeglad, og jeg lei meg. (sutresutre)

Hver sommer har jeg ønsket meg en hagegynge, og ikke gjort noe med det pga at pengene på min konto aldri strekker til. Høsten kommer og det blir salg, men enda har jeg ikke penger.
Jada, jeg vet at David har penger, men jeg er faktisk ikke typen til å mase om penger til altmuligrart hele tiden. Jeg har en iboende trang til å “klare meg selv”, enda jeg vet jeg ikke kommer noen vei med det lille jeg får av staten hver måned. Trass i at jeg “vet” jeg bidrar med masse med det å gå hjemme og holde styr på hjem og barn, så føler jeg likevel at jeg bidrar med fryktelig lite. Derfor bruker jeg så mye jeg kan av mine små summer på mat og bleier, enda David har gitt klar beskjed om av jeg kan bruke de på hva jeg vil. Snill mann, hva?

Her om dagen fikk jeg ett brev der det stod at minsten har fått barnehageplass til høsten. Jeg ble kjempeglad, og skal nå begynne å lete etter jobb. Jeg lengter etter å JOBBE, trene egne penger, bidra litt økonomisk, og bruke hjernen litt igjen. Jeg ble tilbudt en vaskejobb med 200kr timen, men jeg vil ikke ha den. Pengene frister virkelig, men hva med mine ønsker om å BRUKE hjernen litt? Å vaske tre dager i uka, og så komme hjem og vaske enda mere, -det er virkelig IKKE det jeg ønsker meg.. Jeg vil ha jobb innen regnskap. Sitte med data, tall og papirer, DET har jeg lyst til. Men det er jammen ikke mange slike jobber ute nå. Kanskje feil sesong å søke jobb i?

Tankene mine vandrer tilbake til farmor og farfars koselige veranda..
Farmor og farfar er danske, og det har i alle år kunne sees på hagen deres. Danskene har en egen evne til å trylle hagene sine om til små paradis. De viser en oppfinnsomhet som mange norske bare kan misunne. Jeg aner ikke hva det er som gjør norske hager så kjedelige i forhold?
Uansett, verandaen til farmor og farfar var i begynnelsen bare en lang og smal betong-veranda som gikk langsmed huset. Over den, er det enda en veranda, som hører til soverommet oppe. Den er bygget i svartmalt jern med tak over, og er riktig så koselig, samtidig som den gjør den nedre verandaen litt mere intim.
Å bygge ut den nedre verandaen med noen meter, må ha vært en av de første tingene besteforeldrene mine gjorde med huset sitt. (og de betalte ikke ett rødt øre for hverken materialer eller arbeidet, som jo farfar gjorde selv). En le-vegg ble lagt til etterhvert, der farmor har dekorert med alt fra speil med armeringsjern utenpå, til forskjellige skjell, små fyrtårn av tre, og gamle lamper, -slike som gruvearbeiderne brukte i gruvene i sin tid. Alt av vegger r malt i gressgrønt, med mørkebrunt rammeverk.
I en av le- veggene, har farfar felt inn ett stort, gammelt vogn-hjul i tre, noe som gjør at man får litt utsikt ut mot veien, samtidig som det fortsatt er en vegg mot innsyn.
En hjemmelaget vær-hane våker over hele verandaen, og titter ned i en frodig hage, der det alltid var flotte blomsterbed, vel-trimmede trær, og kort plen, en pryd for øyet, som ofte stoppet forbipasserende.Desverre er ikke farmor min lenger i form til å utfolde seg i hagen..

Like ved verandaen har de en stor halvkuleformet sak i jern nede i jorden, som er blitt hagens lille froskedam, med en plastsvane eller and flytende i, og en bue-formet sak i smijern, med klatreplanter, over. En hvitmalt benk, og utallige blomster på sidene, gjør dette til ett blikkfang i den danske hagen.

Når man i tillegg til alt dette, legger til god mat og godt selskap, masse kjærlighet og kald drikke, er det kanskje ikke så rart at jeg ofte drømmer meg tilbake? Å skape en lignende opplevelse av barndommen, for mine egne barn, og samtidig få gjenoppleve mest mulig av min egen, er virkelig noe jeg ønsker meg.. Her. Nå. Så snart som mulig.
Vel, nå har jeg sutret og mimret nok her, og TRO MEG, det hjalp! føler meg i litt bedre humør allerede.. Og jeg får trøste meg med at David kanskje etterhvert får litt mere lyst på slike hage-ting? Jeg syns jeg hørte han nevne at han har lyst på en flott paviljong, her om dagen. Og han HAR jo sagt “hvorfor drar du ikke bare og kjøper en sånn der hagegynge?”. Kanskje jeg skulle ta han på ordet?

Ny link

Hei!

Ta en titt på den nye linken i Lenkerollen min! Den leder deg til Linn Kristin’s hjemmeside, der hun legger ut bilder av maleriene sine. Det siste portrettet hennes er verdt en titt!

Vær litt ekstrem av og til!

Hvordan lærer man en unge til å forstå alvoret bak visse ting?

Slike ting som å holde seg inntil sin mamma på parkeringsplasser, eller det å ikke spise snørr?

Jeg aner ikke hva som er fasiten på slike problemer, men jeg har funnet MIN fasit: vær ekstrem.

For en tid tilbake, mens jeg stod på badet og sminket meg for dagen, hørte jeg Philippe skrike ut at det var en diger edderkopp i gangen. Siden jeg hater edderkopper, og ikke akter å la de sprade rundt på sine lange hårete bein og legge igjen tusenvis av unger i alle kriker og kroker, dreper jeg de med en gang jeg ser de, så jeg fant treskoen til David og smadra den. *dunk dunk skviiiise*

Så gikk det opp for meg at dette her kunne jo lett bli en flott liten leksjon for min lille 3,5-åring, så jeg sa: “Se, Philippe! SE på edderkoppen! Den er helt flat og skviiisa! Den kan ikke høre, ikke se, den kan ikke gå noen steder, for alle beina er brukket.. Hvis du ikke gjør som mamma sier og holder deg nærme meg når jeg ber deg om det når vi er på parkeringsplasser, kan det komme en bil og kjøre over deg, og da blir du akkurat som denne edderkoppen her. Vil du det??”

Lille Philippe stirret opp på meg med store blå øyne som røpet en intens uro, og svarte “neeei…!”.

Mens jeg holdt tilbake fliret svarte jeg: “Det var flott, for jeg er så gla i deg, og jeg vil ikke at du skal bli sånn der..!”

HAHA..XD

 

Denne helgen tilbrakte vi i vår digre campingvogn, lokalisert og parkert på Solvik Camping i Smøgen, Sverige. Der blåste det. Veldig. Så ungene, som var ute hele dagen og lekte, ble selvfølgelig veldig forkjøla.

Etter en lang helg med snørrtørking, av frykt for å se Philippe bare suge i seg snørret sitt rett fra nesa og inn i munnen isteden for å komme til meg med problemet,  bestemte jeg meg idag for at det var på tide å bli ekstrem igjen. Så jeg gikk inn i stua og fant fram ett barneleksikon jeg kjøpte to skravlende dørselgere for en tid tilbake, og bladde opp på ”Bakterier”. Jeg viste Philippe bildet av en bakterie og sa: “Se Philippe. Det der er en bakterie. Hver gang du spiser snørret ditt, så får du sånne inn i deg! Se på de ekle hårene den har på kroppen sin! Der du den jenta der? Hun tørker nesa si, så hun ikke skal få bakteriene inn i seg. Det burde du også gjøre. For du vil vel ikke ha de ekle bakteriene der inn i deg??”

Nok en gang satt Philippe der og stirret vantro på meg med store blå øyne, og svarte at Neeeei, det ville han ikke.

Etter den lille leksjonen der, kommer han til meg så fort snørra begynner å renne, og sier “mamma seee..! baterie!!!”

HAHA..XD Litt ekstremistisk må man da ha lov til å være av og til? :) 

Frustrerte Snupijenta

Det å være en forelder kan jammen være en utfordring, -og det på SÅ mange måter. Man må være utrolig tålmodig, forsøke å være overbærende og ikke for streng, samtidig som man er konsekvent og setter grenser, lytte til alt ungene sier, og svare på hvert eneste spørsmål som da dukker opp, prøve å skvise inn litt lærdom og kvalitetstid med bøker og forming, samtidig som man gjør alt det som er forventet av en som voksen person, OG i tillegg prøver å være flink til å “tenke på seg selv” og slappe av litt av og til.

Noe slikt noe kan man da kun klare å gjennomføre om man har en ekstrem selvkontroll og strenge rutiner?

Veeeeel….

Jeg har NULL selvkontroll.

Og ingen rutiner.

Så der var det sagt.

Hvordan kan en person uten rutiner og selvkontroll klare å utføre alle oppgavene sine til alles fulle forventning? Vel, det skal jeg si deg!

Det går ikke.

Sånn er det bare.

Men jeg prøver. Jeg prøver virkelig. Og jeg har for lengst innsett at det lureste jeg kan gjøre for å få ting på rett kjør igjen, er å stå opp om morgenen. Så nå skjer det oftere og oftere, det der med at jeg er oppe før 0700 om morgenen. Og det er egentlig ganske digg!

Men når man har klart å få selvkontroll til å stå opp før 0700 noen dager i uka, må vel selvkontrollen mistes på andre steder? For det er jo slik at en avhengighet ofte erstattes med en annen?

Jeg var (og er ennå) helt avhengig av søvnen min. Ikke bare den vanlige søvnen som alle arbeidende og elever får, men den ekstra søvnen mellom 0700 og hmmmm tjaaaa… 1100..? Nå som jeg sakte men sikkert klarer  å vriiii mitt trøtte legeme ut av sengen tidligere om morgenen, trenger jeg en annen avhengighet for å få meg ut av sengen i det hele tatt. Og det er FRUSTRERTE FRUER.

Jepp, jeg bestikker sinnet mitt med sesong-dvd’er, lånt av en god venninne (Trine), og får dermed meg selv ut av sengen om morgenen. Men så blir jeg sittende der. For jeg er nemlig blitt så hekta på den serien at jeg sitter der helt til unga har våknet, og gjerne litt til etterpå. Så gjør jeg litt huslige plikter, og belønner meg selv med “kaffe-pause” foran teve’en igjen med mere Frustrerte Fruer. Og jeg liker det.

Når jeg endelig gjør litt husarbeid igjen, føler jeg meg akkurat som Bree, der jeg trasker rundt med pent brettede klær i stabler, eller vasker benken pertentelig på vakt etter rusk som unslipper kluten.

Kranger ungene og har holdt det gående slik hele dagen siden David dro på jobb, og jeg føler at det er like før jeg mister vettet mitt, føler jeg meg som Lynette, mens små tanker om å få seg en jobb og være både working mama as well as a housewive, sniker seg innpå meg bakfra og kiler meg lystent i nakken.

Når jeg sprader rundt i en av de nye buksene mine, jakken min, de “dyre” solbrillene mine (kostet bare 725kr, så var da ikke så dyre egentlig) eller koser meg med noe som får meg til å føle meg “rik” på en eller annen måte, føler jeg meg som Gabrielle, den nydelige latino-berta med garderoben i behold. (Vel, der kan jeg trygt si at jeg henger laaaangt etter.)

Hele dagen har jeg lyst til å se på F.F. og er sååå nysgjerrig på neste episode.. Men jeg har da mye annet å gjøre også, som jeg rett og slett bare må ta ansvar for. Og det er ille å kjenne at man får dårlig samvittighet når ens teve-titting går utover andre ting!

Så nå er det på tide at jeg tar ett skikkelig basketak på denne selvkontroll-greia, og gjør noe med det! For en eller annen gang til høsten, har jeg kanskje en jobb. Og hvis jeg ikke klarer å stå opp om morgenen da, og å holde husarbeidet, unga, trening og alt annet under kontroll slik jeg ønsker det, vil ting bli bare ti ganger verre for meg enn hva de allerede er. Og det vil vi vel ikke?

Dessuten så gjør jo det at man har kontroll på tilværelsen sin, noe med selvtilitten og humøret?
Så, —-> GO FOR IT!!

halla!

Hva kan jeg si? Det er sommer! Og da er jeg jo såklart mest ute.. unga har fått ny sandkasse av David, faktisk samme dagen som Philippe fylte fire år, uten at dét har noe med saken å gjøre da men.. Iallefall, sandkassen er 6m*6m stor, så du kan jo tenke deg hvor overveldet ungene ble da de så det! Hehe.. Jeg tenkte at de nå ville få så stor plass at de garantert ikke ville ha problem med plassmangel og dermed krangle slik de gjorde i den gamle, lille sandkassen sin, men neida, de sitter like mye oppå hverandre nå også, og har enda ting å krangle om. F eks som da Philippe hadde laget en lang vei gjennom hele sandkassen, og Daniel bestemte seg for å grave opp deler av veien med gravemaskin. hahaXD De er jo bare søte òg da..

Ellers har jeg ENDELIG kommet igang med å pusse ned våre hagemøbler i teak, som vi fikk av svigers for omtrent 6år siden. De ser helt forferdelige ut. Vi har ikke gjort NOE for å vedlikeholde de på alle disse årene, og jeg har skammet meg like mye hver sommer for nettopp dét. For maken til utakknemlighet kan man nok lete lenge etter.. Men, som sagt, endelig er jeg igang. Jeg har pusset ferdig én stol, og bordplaten, og oljet de allerede, bare for å se hvordan det blir og kanskje bli oppmuntret til å fortsette. Og det hjalp. For det ble jo kjempefint! Og for ett spesielt treværk! Det ser ut som om det er flettet gulltråder inn i treværket! Jeg ble skikkelig fasinert over det, og fikk fornyet styrke til å gå på.

Husarbeid, hva er dét? Hehe! Når sommeren kommer, er man da såklart ute? Og jeg er så heldig å ha en mann som sier “drit i å gjøre noe inne nå da, også går du heller ut med unga”. Og da gjør jeg jo det! Men nå er jo spisestua stappfull av tørka klær da, og kjøkkenet kommer seg liksom aldri, så det går da utover noe.

Forresten, har du tørket klær ute ennå? Jeg tør nesten ikke.. Jeg tørket nemlig sengetøyet mitt ute her om dagen, og redde opp sengen så stolt over at alt gikk så fort. Neste morgen våknet jeg med intens kløe nedover hele høyre benet, og hoften. Noe hadde bitt meg, men hva?? Ingen ederkopper, ingen mygg, ingen knott, -ingen bitende dyr hadde jeg sett på det herlige soverommet vårt.

Neste natten sov jeg med bukse og singlett på meg, med ekle mareritt om midd og lopper like store som meg selv. Helt forferdelig var det!

Men da jeg var med Sarah en tur innom besteforeldrene hennes, nevnte farmora hennes noe om fuglelopper, og DA skjønte jeg jo fort hva som hadde skjedd. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å bytte alt sengetøyet og støvsuge madrassen med teppebankeren.

Den natten sov jeg som ett englebarn..
Se opp for fuglelopper!!

Ellers så er det noe galt med dataen min, men David har bestilt ny stasjonær pese til seg selv, så snart kan jeg levere min bærbare på service. Data er virkelig noe herk når det ikke fungerer! Gla jeg har mobilen! Den er jo ypperlig til internett og altmuligrart. Jeg elsker den! Men jeg gruer meg til å se mobilregningen….

Har forresten mange nye innlegg på den gamle mobilbloggen min, om du ikke allerede har sett de. Www.snupijenta.blogspot.com er adressen dit. Ta en titt davel!

Ha noen herlige dager ute i sola!!

Hei folkens!
Titt på min gamle mobil-blogg for siste innlegg!
www.snupijenta.blogspot.com

Monica

Har det helt toppers nå om dagen! Har sett så mange kjente fjes, -bare blide og glade fjes, og virkelig gledet meg over det!
Etter besøket av onkel, se forrige innlegg, dro jeg onsdagen inn til Oslo og besøkte en gammel venninne, Evylyn. Takket være gps'en på mobilen fant jeg veien helt fram til døren til blokken der hun bor i 4.etg sammen med sin mann Tommy.
Vi hadde så mye å snakke om, og ungene stortrivdes der, så det var ekstra koselig av vi fikk overnatte..
Litt utpå torsdagen ventet Trine oss på besøk, så vi måtte kjøre fra én god venninne rett til en annen.
Trine-jenta mi kom ut og satte seg rett i bilen, og var menneskelig gps for meg da vi skulle besøke hestene hun steller av og til.
Den ene hesten var veldig interessert i lille Daniel, som nok var like fasinert over den, selv om han kanskje syntes den ble litt nærgående. Med en hestemule på størrelse med hans eget hode, helt oppi ansiktet, var vel ikke dét så rart? :-p
Etterpå kjørte vi tur ut dit Ole, kameraten til Trine, jobber. Der var det utrolig mye flott å se på! Vi var der en god stund, og brukte endel penger før vi vendte hjem til varm kaffe hos Trine.
På kjøleskapet der, hang ett av hennes beste tegninger, og den bare MÅTTE JEG HA! Så jeg ba om å kjøpe den, hun sa jeg kunne FÅ den, men jeg syntes ikke det var noe morsomt, så jeg fikk betale 100kr for den. Hallo! Hundre kroner?? Jeg ville betalt mye mer for den tegningen! så sorry folkens, nå er den min! Hihi..
Etter å ha tatt en titt på Trine's nye, lekre bærbare (sikle..), kjørte vi til mine besteforeldre der vi fikk kvelds og søvn.
Det er ikke lett å legge barna på nye steder.. Og når man er helt utkjørt, blir det slettes ikke morsomt heller..
Igår var vi bare her hele dagen, kjempekoselig! Raket plenen litt, lot unga leke med vann, pratet masse.. Helt herlig!
Fullt så herlig var det ikke å finne ut at farmor nå er 68år gammel, og farfar 82år! Jeg fikk sjokk.. Jeg trodde de var MYE yngre.. Jeg ble veldig tankefull.. Livet er så altfor kort for oss mennesker..
Idag har jeg og ungene vært med på tur ut i skogen med mange venner. De hadde leid en plass med lavvo og gapahuk. Det var skikkelig hyggelig å se alle de kjente menneskene igjen, og prate masse! Jeg var fotograf, og tok bilde av hele gjengen..
Nå sover endelig ungene. De var helt gåen, og det er slettes ikke rart, slik som de har lekt og kost seg ute i skogen idag. Kan tenke meg magen til bikkja er stinn av pølser også!
Imorgen må jeg desverre hjem igjen. Men tross alt, borte er bra, men hjemme alltid best! Gleder meg til å holde rundt mannen min igjen, mate gullfiskene, og vaske eget hus. For ikke å snakke om hvor lett det er å legge barna hjemme..!
Nattaklemz!